Foto av: Asker & Bærum Budstikke.

Skrevet av Even Lübeck, NBF

Mathias har en imponerende merittliste som padler med verdenscupseier, to NM-gull, ti NM-sølv og sju NM-bronse. Han har også bronse fra U23-VM og senior-EM. I tillegg er han en god bandyspiller som har vært innom klubber som Høvik, Stabæk, Bergen og Sagene. Han måtte dessverre gi seg med padling i 2016 grunnet ryggproblemer, men har holdt bandyen vedlike siden. Bli bedre kjent med Mathias her!

– Kan du fortelle om bandykarrieren din? Hvor mange år spilte du, hva synes du om det å spille?

– Jeg vil si jeg har spilt bandy hele livet, og vil nok alltid ha et nært forhold til idretten. Selv i dag er jeg i tvil om jeg er mest bandyspiller eller mest padler! Jeg har selvsagt større prestasjoner i kajakk enn på bandybanen. Men, idrett handler om mer enn bare resultater. Jeg kommer fra det jeg vil kalle en bandyfamilie. Min far tok meg med på is første vinteren etter at jeg lærte å gå. Tror han ble litt skuffet, men jeg var vel 16 måneder gammel, så vet ikke helt hva som var forventet. Etter hvert ble det bandyskole og aldersbestemte lag i Stabæk.

Jeg spilte i Stabæk til jeg var 16 år, da byttet jeg til Høvik, og spilte der til andrelaget til klubben ble lagt ned. På den tiden var jeg godt inne i seniorklassen i padling, og det å skulle spille med A-laget var ikke aktuelt.

At det ble padling hang nok litt sammen med at jeg likte å trene. Jeg fikk trent mye bandy, ettersom jeg ofte trente med det laget som var eldre også. Men sesongen er kort, og det var ikke noe miljø som trente like mye ellers i året. Veien til toppidrett lå dermed litt klarere i padling, der mulighetene til å trene og utvikle meg var omtrent ubegrenset. Jeg fikk gå rett inn i et miljø der de beste padlerne i verden trente, jeg fikk for eksempel se på nært hold hva som lå bak OL-gullet til Eirik (red. anm. Verås Larsen) i 2004.

Selv gjennom padlekarrieren har jeg spilt litt bandy hvert år. Noen år fikk jeg spille bortekampene til Bergen bandy, når de var på Østlandet. Noen år har det blitt veldig lite, men jeg har alltid spilt med familie og venner lille-julaften. I år var vel første gang på 20 år, det ikke ble noe av (pga koronarestriksjoner).

– Har noe av det du lærte i bandyen vært nyttig/hjelpsomt i padlingen?

– Bandy er den viktigste grunnen til at jeg ble padler. Morten Minde, som senere ble U23- verdensmester i padling, begynte å spille på laget mitt. Og ettersom jeg kjente behovet for å trene mer, ble jeg fort med han på padletrening. Senere har Morten og jeg vært rundt i verden og padlet flere VM i K2 (red. anm. toerkajakk) sammen, og han er en av mine beste venner i dag.

Jeg tror all idrett man kan drive med som barn vil være nyttig. Forskningen støtter også opp om at et høyt aktivitetsnivå er viktig om man skal bli god i én idrett. I tidlig alder gjelder det særlig å utvikle god koordinasjon. Bandy stiller store krav til god koordinasjon, og det tror jeg var nyttig for meg for senere å få utviklet en god padleteknikk og for å ha kroppsbeherskelsen til å jobbe med teknikk gjennom padlekarrieren.

I tillegg så var det å spille og trene med to lag, som jeg gjorde i noen perioder, bra for å bygge en stor kapasitet. Enkelte dager trente jeg for eksempel bandy på «Plassen» i 90 min før jeg løp ned til Lysaker skole og trente basistrening med kajakk-klubben. Det var også i bandy jeg fikk mine første oppgaver som trener, og det er oppgaver jeg har hatt stor glede av, og jeg har vært involvert som trener i padling lenge. I dag jobber jeg som trener for padlerne på Wang Toppidrett og av og til med seniorlandslaget, og jeg holder på å utdanne meg til å bli lærer. Det er nok en forlengelse av den gleden jeg hadde av å lære bort bandy på bandyskolen til Stabæk.

– Hvordan står det til med bandyen nå?

– Jeg la opp som padler etter en ryggoperasjon i 2016. Og etter det har jeg hatt fokus på andre sider ved idretten, enn å skulle prestere en gang i året. Bandy er nok litt underutviklet som toppidrett i Norge, men til gjengjeld er bandy en idrett som rett og slett er utrolig gøy. I år har jeg enda ikke fått på meg skøytene, og i fjor var det litt for mye som skjedde ellers i livet til at jeg hadde noe overskudd til å spille. Jeg var litt på Høvikbanen og Voldsløkka og «hæppet» litt og var med et bedriftslag og trente litt rink, men det var det.

– Årene før det har jeg spilt med Sagene og hatt stor glede av det. Sagene er en fantastisk idrettsforening, som gjør mye bra for lokalmiljøet og det er veldig hyggelig å kunne være del av en idrettsforening som tar sitt samfunnsansvar på den måten Sagene gjør. I tillegg er det selvsagt deilig å kjenne at jeg fortsatt har noe på en bandybane å gjøre. Så jeg håper jeg kan finne meg en plass i et lag, når pandemien er over. Jeg tror faktisk helt oppriktig at jeg kunne vært en del av et hvilket som helst lag i norsk bandy. Jeg vet det er litt breialt å si og jeg mener ikke at jeg nødvendigvis ville hatt noe å bidra med i kamper i Eliteserien.

– Men på treninger burde jeg kunne ha en del å bidra med. Både som utøver og trener selv, blir jeg veldig inspirert å diskutere trening med trenere og utøvere i andre idretter. I det siste har for eksempel gruppen jeg trener kjørt mange økter inspirert av en ungarsk trener og i fjor kjørte vi mye kondisjon inspirert av familien Ingebrigtsen. Så for den rette treneren, kunne jeg nok både vært irriterende og nyttig. Og om jeg legger ned innsatsen, burde jeg kunne utvikle meg ganske mye som bandyspiller. Jeg har fortsatt kapasitet nok til å trene med høy kvalitet.

– Husker du andre du spilte med/mot? Noen som har blitt gode – enten i bandy eller i andre idretter?

– Jeg spilte jo i Stabæk, så jeg har spilt med mange av de som spiller på A-laget der nå. Mest fremtredende er vel Nikolai Jensen, som jeg spilte med hele barndommen. Han bøttet inn mål fra alle mulige steder på banen. Så jeg fikk vel en del gratis assists der. Senere spilte jeg i Høvik, sammen med blant annet Nikolai Due Strauman. Han er nå kaptein for Høvik.

– Også spilte jeg som nevnt med Morten Minde, som jeg senere har tilbragt utallige treningstimer med i kajakk. Vi har flere topp 10-plasseringer fra EM og VM i seniorklassen sammen, og Morten ble U23- verdensmester i 2011.

–  Og jeg har spilt med Lene Aamodt også. Hun er jo helt rå!