ULLEVAAL STADION: I helga var alt som kunne krype og gå innenfor klubber, kretser, regioner og seksjonsstyret invitert til samling for å øke andelen jenter som spiller innebandy.
Spesielt blir fokus lagt på rekruttering aldersgruppen 6 til 19 år. En av utfordringene er at mange jenter slutter når de havner i tenårene.
I Norges Bandyforbund er i underkant av 30 prosent av medlemmene i dag kvinner. Forbundet følger nå opp Norges Idrettsforbunds visjon om å øke andelen jenter i idretten. Seksjonsstyret har vedtatt at de skal presentere en resolusjon om jenteløft på Forbundstinget den 6. september. Vi tok en tur innom helgas samling for å lytte til diskusjonen og snakke med av dem som møter disse utfordringene ute i miljøene i hverdagen.
Navn: Irene Gjerde
Klubb: Monolitten IL Innebandy
Stilling: Styremedlem og lagleder for jenter 13
– Etter at vi startet dette laget for fire år siden, har jeg engasjert meg for å få flere jenter til å spille innebandy. Vi oppdaget fort at det var få motstandere. Dette gikk etter hvert litt på motivasjonen til spillerne. Selv om det er gøy å spille innebandy, er det også gøy å ha mange å spille mot, sier Irene Gjerde.
I Monolitten IL Innebandy finnes det i dag cirka 70 jenter i alderstrinnet 6 til 13 år. Derfra er det et digert gap oppover til seniornivå, og dette er en av utfordringene Gjerde mener må tas tak i:
– Vi hadde ikke noe stort fokus på rekruttering før for fire år siden. Da startet vi opp med en egen jentegruppe fra 1. klasse, og det har vært en suksessfaktor for oss. Vi startet med små grupper, men nå har det bygd seg opp til 10-15 spillere per årskull. Noen av dem har så mange som 20 spillere. Denne utviklingen har også gjort at vi har klart å beholde jentene i klubben, sier hun.
Monolitten innebandy har blitt inspirert i arbeidet som er lagt ned av Nittedal Wolves. De søkte midler fra Ullern bydel og trykket opp egne T-skjorter med teksten ”Jenter <3 innebandy” på ryggen.
– Vi deler ut T-skjortene til alle jenter som starter hos oss, gjerne i forbindelse med egne jentearrangementer. De synes det er gøy å bruke dem på trening, men har de kanskje også på under gymtimene på skolene. Da hender det at andre stiller spørsmål og lurer på om de også kan få være med på trening, og det kan de selvsagt, sier Gjerde.
Samlinga i helga var den perfekte anledningen for trenere og lagledere i Innebandy-Norge til å møtes – fysisk eller digitalt – for å utveksle erfaringer med hverandre.
– Kan du røpe noe av det dere har diskutert her i dag? – Vi har snakket om hvordan vi kan skape et bedre jentefellesskap. Vi kan gjøre mye i egen klubb, men vi trenger også noen gulrøtter og kanskje også litt pisk fra høyere opp i systemet. Vi må få til et felles løft, noe som igjen betyr at alle klubbene må ha fokus på dette, og ikke bare noen.
Navn: Lotte Nesbakken
Alder: 45 år
Stilling: Utviklingskonsulent i Oslo og Akershus Bandyregion
– Det er viktig generelt i idretten at vi får med oss jentene. Jeg tror vi har gode muligheter til å klare dette fordi det er lavterskel. Du trenger ikke å ha så mye utstyr for å starte med innebandy. Det er lavkostnadsidrett og en morsom lagidrett. Mange trener et fellesskap, sier Lotte Nesbakken.
Hun er utviklingskonsulent i Oslo og Akershus Bandyregion. Der holder hun blant annet kurs for nybegynnere som heter ”Velkommen til Innebandy” og er engasjert av Oslo Idrettskrets for å rekruttere jenter inn til sporten.
– Vi skal prøve å få tak i jenter som ikke driver med idrett fra før. De trenger altså ikke ha noen forhåndskunnskap om innebandy. Vi har gått for jenter fra ungdomsskolen. Det valget har vi gjort fordi vi vet de hadde det tøft under pandemien. De har gått glipp av et par år og trenger dette, kanskje framfor alt på grunn av det sosiale.
Nesbakken kjenner til det store frafallet av barn i ungdomsskole alder innenfor idretten, og prøver å finne ut årsaken til at det er slik.
– De jentene jeg har møtt ute i skolegården foreller at de egentlig ikke har tid, men sier også at de har lyst. De ser på det som positivt å være del av et sosialt fellesskap. De er opptatt av helse og å bevege seg. Samtidig er det mer og mer fokus som går til skole, og ungdom bruker også en hel del av tiden sin på skjerm. Vi må ikke glemme at det har vært to år med pandemi. Jeg føler at det har bremset idretten vår med tanke på restriksjonene vi hadde.
Hun føler likevel det er mye på gang i Oslo og Akershus Bandyregion og er trygg på at de skal få idretten til å vokse. – Nå spiller vi ikke bare 5 vs 5, men også 3 vs 3. Tidligere var det forbeholdt barn fra seks til ti år, men nå vi har utvidet aldersgrensen denne sesongen. Vi er veldig i startfasen av det arbeidet nå, men det er et prosjekt jeg har veldig tro på, sier Nesbakken.
Navn: Lars Dahl Friestad
Klubb: Nittedal Wolves
Stilling: Styreleder for innebandygruppa i Nittedal Wolves, jenteansvarlig og trener for Jenter 13-laget og J15-lagene
Det er flere som kikker mot nettopp Nittedal når tema er rekruttering og å legge forholdene til rette for jentene. Lars Dahl Friestad var selv aktiv da herrelaget ble startet i klubben for ni år siden. I dag har klubben 400 medlemmer, av disse er 37 prosent jenter.
– Det viser jo at det er mulig. Vi er i dag Norges nest største jenteklubb. I regions-cupfinalene hadde vi 7 gutte- og jentelag med. Og dette har vi klart å bygge opp på under ti år, sier han.
Når det kommer til tiltak for å bedre jenteandelen i klubben, har Nittedal Wolves forsøkt det meste.
* Innebandy-bursdager (tilbud til begge kjønn)
* Venninne-bandy
* Jentecamp
* Samling for jenter mellom 12-13 år på Ekeberg med over 100 fremmøtte
– Dere har også startet et eget jenteprosjekt, døpt #LIKEAGIRL. Fortell litt om det!
– Vi opplevde nok det mange andre også gjør, at vi begynte å se mangel på kontinuitet og hull i årskullene på jentesiden. Vi antok at når en først får slike hull ville de bli svært vanskelige å tett. Ved å unngå hull så har vi alltid muligheten til å slå sammen årsklasser senere om et årstrinn blir for lite og vi har muligheten til å la yngre jenter hospitere opp. Vi startet opp #LIKEAGIRL. Tanken bak det var vi skulle sette mer fokus på å rekruttere gutter og jenter, men også innse at det er forskjell på gutter og jenter. Vi fikk en sponsor til å ta utgiftene for å lage en drakt til dem. Klubbdrakta er kun til låns, men denne rosa trøya fikk jentene med seg hjem og kunne bruke den så mye de ville. Poenget var at vi skulle vise jentene at de var del av et større miljø og at de ikke var alene som jente om å elske innebandy. Disse draktene har vi delt ut de siste tre sesongene i klubben.
Nittedal Wolves har også kommet fram til at av hensyn til rekrutteringen er best å stille med rene jentelag.
– Mix-lag fungerer bra for de tøffeste jentene, men det gjør også at vi mister en del jenter som ikke tør å bli med fordi guttene er for voldsomme.
– Tenker du at det er positivt eller negativt at dere ikke får gutter og jenter til å stille på samme lag?
– Vi har vel egentlig ikke tenkt så mye over det. Det vi har fokusert på er at vi er nødt til å tilpasse oss litt for å tiltrekke oss jentene. Det som har skjedd er at vi har klart å fylle opp alle jentelagene våre. Nå fyller vi opp et nytt jentelag hver eneste år. Det er ikke noen fysiske forskjeller som gjør at gutter og jenter som er seks år ikke skal kunne trene sammen. Men vår erfaring er at vi nå ser at vi får inn flere jenter. Vi opplever at det er mye lettere å ta med seg en venninne på trening nå.
I Nittedal går nesten alle på ski og/eller spiller fotball. ’Ulvene’ har likevel klart å posisjonere seg blant de to tradisjonsrike idrettene. Og det har ikke manglet på gode idéer i rekrutteringsarbeidet.
– Vi har hatt et samarbeidsprosjekt mellom Gjelleråsen, Hakadal og Nittedal. Det er tre klubber som ligger et par kilometer unna hverandre. Hver høst har vi det vi kaller Nittedal jentecamp hvor vi inviterer alle bygdas jenter. Vi har gjort det billig å være med slik at det skal være lavterskel, og vi har fått med eliteserielaget til Gjelleråsen som instruktører.
Dahl Friestad forteller at de samlet 66 jenter det første året, passerte 100 i fjor og satser mot 150 denne høsten.
– Det gir veldig god rekruttering, men det krever også veldig mye. Du må både ildsjeler og en organisasjon som klarer det. Det tror jeg det er mange klubber som ikke vil klare å løfte. En jentecamp i seg selv løser heller ikke alt. Det vil også være viktig hvordan du følger opp disse jentene i etterkant, presiserer han.
– Hva har du fått ut av å være med på denne samlinga, og synes du det er på tide at forbundet nå løfter dette opp på nasjonalt nivå?
– Jeg synes det er veldig bra at vi kommer med en resolusjon. Signaleffekten ut er kjempebra. Det er veldig mye som må gjøres ute i klubbene, men klubbene trenger også enda mer dytt, hjelp og ikke minst fra sentrale ledd. Det er de som har musklene, kunnskapen og som kan lage arenaene. Jeg vil gjerne også plassere ansvaret et sted. Hvem er ansvarlig for medlemsutviklingen i klubbene? Hvem er det som står på årsmøtet og er litt svett i henda og som kjenner på at nå må vi tenke litt på utvikling?
Det svaret dukket også opp i fellesdiskusjonen mot slutten av samlingen. På vegne av Seksjonsstyret slo seksjonsleder Paal Christian Saastad fast at de til syvende og sist står ansvarlige for medlemsutviklingen i klubbene.
PS: Resolusjonen om jenteløft skal legges fram på Forbundstinget tirsdag 6. september.