Heldigvis er det en travel høst i vente for oss i Midt-Norge Bandyregion. Vi er fornøyd med å ha fått god kontakt med mange av dere ut i klubbene, og vi har fullt av planlagte nybegynnerkurs, skolebesøk og andre arrangement i kalenderen. Men døra til kontoret vårt på idrettens hus er alltid åpen, og terskelen for å komme til oss med noe skal være lav. Har dere idéer, eller møter dere utfordringer dere ønsker å diskutere med oss? Det kan godt være vi blir smartere i lag, og fortsatt er det mulig å legge planer med oss utviklingskonsulentene, – selv om sesongen straks er i gang.

Folk og fe har for det meste etterlatt kontorene på Idrettens hus tomme nå, og de neste 3-4 ukene blir det nok lite action. Da passer det med en oppsummering av hva utviklingskonsulentene i Trøndelag har drevet med, – de siste par månedene.

For juli 2022 har rukket å bli ei drøy uke gammel, uten at månedsbrevet fra mai rakk å komme. Hvor lenge er det greit å skylde på at en er fersk, om en ikke kommer i mål med arbeidsoppgavene sine? 

Sommerferien er tida hvor krav og forventninger må tilpasses. Folk smører seg med tålmodighet, og lar (forhåpentligvis) ungdommer og sommervikarer få tid til å finne seg sjøl til rette i arbeidet. Finne sin plass. Skaffe seg oversikt.

Men krav må stilles! Ting blir som regel gjort som de blir gjort, for en grunn. Legger du ikke hammeren der du fant den, blir det rot i det velsmurte maskineriet. Jobben består i produsere resultater, så effektivt som mulig. Det kan være en pine å se på ferskiser som kludrer til selv den enkleste oppgave.

En gang hadde jeg en pleieassistent i opplæring som plutselig frøys til som en av disse folka som imiterer stauer. Etter 4-5 timer med grundige instruksjoner i medisinsk stell, påkledning og vasking, var det endelig tid for en matbit, og nå fikk han beskjed om å riste de to brødskivene som jeg hadde lagt fram. Men han gikk helt i stå. Så spørrende ut i lufta, – enset ikke brødristeren, men løftet etterhvert brødskivene 10 cm over fatet, og ristet de forsiktig som to vaskefiller, mens jeg og han som satt i rullestol og venta på mat, så på med forbauselse. Med erfaring og kompetanse følger også et viss blindhet for hva nybegynnere egentlig står ovenfor.

Siden jeg begynte i jobben som regionens utviklingskonsulent i september, har jeg lurt på hvem som egentlig leser disse månedlige rapportene? De utgjør en bitteliten del av arbeidet vårt, og likevel synes jeg å trøble de til. Hvem er egentlig dere som leser det her? Hvem skriver jeg til – og hvorfor?  Sjøl leste jeg et månedsbrev for første gang i fjor høst, og jeg har vært aktiv forholdsvis lenge i det lokale innebandymiljøet. Snart 10 år. Jeg burde vært i målgruppa. Men er det så farlig da? Oppsummer aktvitetene i en informativ rapport! Legg ut!

Til hvem da? Spillere? Publikum? Kollegaene mine? Sjefen? Ettertida?

Når jeg tar meg tid, må jeg innrømme at jeg blir informert og inspirert av å lese månedsbrevene til kollegaene mine. Nisselua blir dratt litt opp på skolten, og jeg får bedre oversikt over hva det er vi holder på med over det ganske land. For innimellom alle skolebesøkene, aktivitetene vi har planlagt, promotert og avholdt, mailutvekslingene og telefonsamtalene, teamsmøtene, besøkene, campene og kursene, så er det ikke mye tid til å skue horisonten og eventuelt peile ny kurs. En trenger litt input!

Noen skulle nok ønske vi brukte ressursene og tida vår annerledes, og sjøl ønsker vi gjerne at folk tar kontakt, så vi kan se dere og forstå hva vi kan bidra med.

Så derfor, nesten et år etter at jeg begynte, plasserer jeg meg sjøl på kartet nå. Presenterer meg som den “nye” utviklingskonsulenten i Trøndelag. Ikke fordi jeg har så mye behov for oppmerksomhet, men fordi kommunikasjon er en vanskelig kunst. Og blir det floker, løses de lettere om vi noe mer i hverandre enn tittelen vi bærer på jobb.

Scroll nedover om du er her for oppsummeringa av mai og juni!

Jeg bor i Klæbu med en familie på fire, en supersøt hund og ei lubben katt. På Finn Fram Fest i Trondheim Spektrum fikk jeg testa fekting med dattera mi. Hu fikk selvsagt lyst til å melde seg på nybegynnerkurs til høsten. Jeg også, men som 42-åring må jeg bare misunne tida og mulighetene ungdommene har framfor seg, og heller legge til rette for at hu skal kunne utfolde seg. 

Selv om fattern hadde stått timesvis i hall og sett søstersen spille håndball, tråkka milevis med unnarenn i hoppbakker sammen med den idrettsgærne broren min, tatt diverse roller i klubben på største alvor, uten selv å ha vært noen idrettskar, så var det aldri noe spørsmål om at jeg også skulle bli heia på, kjørt hit og dit, trøsta, oppmuntra og backa opp; om det var bryting, hopping, langrenn, friidrett, badminton, fotball, speideren, eller etterhvert bandøvinger og konserter av ymse kvalitet. Og selv om jeg drømte om å pryde forsidene med gullskrift, hadde jeg ingen grunn til å egentlig tro jeg hadde noe framtid i idretten i så måte. Jeg kunne skryte av en tredjeplas i diskos under kretsmesterskapet på Statsbygd. Med tre deltagere. I tenårene slutta jeg med all organisert idrett. 

Noen stussa nok over å møte på akkurat meg som trener i Klæbuhallen 20 åre etter. Da hadde en barnehagekollega lokka meg med på noen innebandytreninger, i det som da var en nyoppstarta klubb i Klæbu. Der blei jeg tatt imot av regionens tidligere utviklingskonsulent, Martin Denstedt. Jeg husker godt han tok meg til sides for å lære meg grunnlegende ferdigheter. Pasning og mottak. Og så skrøyt av meg. «Dette fikk du til bra!» Så fikk jeg spille med de andre. Sprang til jeg kjente den berømte blodsmaken, og fikk beina godt planta på landejorda igjen. Jeg sprang som en hodeløs hane, bomma på mål, mista ballen og sendte slurvete pasninger i hytt og gevær – men syntes det var dritartig likevel!  

Det viktigste er ikke å vinne, men å delta – og alle skal ha det artig!

Det er lett å si sånt, – men siden det også dreier seg om å få fram det beste i folk med kamp og konkurranse som virkemiddel, så er det ikke alltid så lett å ha det artig når en hele tida får bekrefta at de andre er bedre. Idrett betyr mye for mange. Men trenger vi å enes om ett mål som alle skal nå? En vei som alle skal gå? Kan det være at vi i kampens hete ikke evner å se verdien i de handlingene som fører til noe mer, enn bare det å få den ballen i mål? 

Folk er folk, og folk liker å føle seg vel i lag med andre. Å få til det, tenker jeg ofte kan være et godt nok mål. De som har stått i hall med 20-30 unger, bør vite at det kan være en større utfordring enn samle et landslag. Du kan si at alle skal kose seg og ha det artig. Bestemme at alle skal føle seg sett. Men lyttende tilstedeværelse, brennende engasjement, tid, evne og lyst til å ta ansvar og lederskap, – dugnadsånd – det kan ikke bare vedtas i budsjetter. Og selv om jeg egentlig ikke synes idrett bør være så alvorspreget som den ofte blir, så har jeg respekt og beundrer de som vil gjøre alt for å bli best. Toppidrettsutøverne. Det er en prestasjon å være dedikert, disiplinert, søke å overvinne motstandere og seg sjøl med selvoppofrende og målbevisst trening. 

Det er en del av jobben å legge til rette for denne typen aktivitet også.

Men det er ikke udiskutabelt og åpenbart for meg at eliteutøverne, seriespillerne, ‘talentene’, forbildene og forsideskaperne, må prioriteres så veldig annerledes enn el-innebandyspilleren og dommeren, Bjørn-Ivar – som også bruker store deler av fritida si på idretten.

Og jeg tror egentlig ikke at nøkkelen til å få opp aktivitetstallene til idretten vår, stoppe frafall, og få flere aktive klubber og lag, ligger i å ta bedre vare på talentene. Jeg tror talentene som regel får ganske bra med oppmerksomhet og ressurser, hva nå det vil si. Om vi skal holde det på et trivielt nivå, det er vel neppe noen som vil hevde at det er målscorerne, vinnerlagene, eller den jenta som bruker de andre som treningsbøyer, som ikke blir sett?

Og for all del – trening gir resultater, og toppresultater er underholdende og inspirerende. (Jeg hoppa i taket og jubla så bikkja sikkert blei traumatisert, når jeg hørte på radio(!) at Marius Lindvik hoppa ned til OL-gull). Men sjøl er jeg aktiv i idretten fordi jeg møtte en trener som satte av tid til meg, selv om han jo måtte se at om jeg løste lisens, så ville laget trolig vinne færre kamper. Jeg møtte en region som ga meg trenerkurs, og etterhvert et forbund som ga meg trua på å ta Trener2-utdanninga.

Et forbund som jeg opplever setter handling bak ord og tar bredde og inkludering på alvor.

Men en verva 40-åring gir neppe svar på hva som skal til for å rekruttere og holde på ungdom, selv om jeg liker å tenke at ungdom også er folk. Det er lett å blendes av alt det fantastiske som vi ser og deler på internett, men imellom skjermene er det verdt å jakte på det ene, unike møtet, som betyr noe for den ene, unike personen, for ei lita stund, i 10 år, eller kanskje til en sitter der å mimrer på sykehjemmet. Vi må ihvertfall vedkjenne at vi utgjør en forskjell, uansett, – så får vi jobbe for at den havner på pluss-sida!

I starten av mai kom Sandra og jeg hjem fra Stavanger Open, – stolte som King og fulle av inspirasjon! (…og temmelig slitne?) De siste par årene har gjort det meste av fysiske samlinger og reising vanskelig, men i Stavanger fikk vi konsulentene samla oss og gjort noe i lag. At forbundet setter sine beste ressurser på arrangementet for el-innebandyspillere og super-innebandyspillere, under Norges største innebandyturnering, gjør nettopp det: Viser at alle fine formuleringer er noe mer enn bare ord! Men nok om det! 

Her er oppsummeringa fra mai og juni:

3 vs 3 er vel ikke innebandy, eller?

Idretter med håp om å holde aktiviteten og interessen til deltagere og publikum oppe, har også behov for å utvikle seg. Ser vi til andre regioner, ser vi at “3 mot 3” og venneturneringer, har blitt en måte å organisere kamptilbud på, som også kan være artig. 

I januar sendte vi ut et forslag på høring til klubbene, og 23. mai inviterte vi klubbene til møte på Teams for å snakke om tilbudet slik vi har sett det for oss. Freidig, Klæbu og Nidelv stilte på møtet. Vi tar med oss at den uttrykte bekymringen for at dette kan føre til dårligere vilkår for ungdommenes tilbud i sin helhet, og da spesielt seriespillet. Samt at det føre til en for stor belastningpå både klubbressurser og spillere, og at selve spillformen kan gjøre det vanskeligere å nå målet om å mestre skikkelig innebandy med keeper, stor bane og 5 utespillere.

Samtidig ble det også pekt på det positive med å ha et reelt kamptilbud for lag som ikke har en stor nok spillerstall til å melde på lag i et seriespill som går over større deler av sesongen.

Klæbu Open 2022

For å få testa konseptet inviterte Klæbu Innebandyklubb, i samarbeid med MNBR, til ei åpen 3 mot 3-turnering i Klæbuhallen. Kanskje var folk spesielt mottakelige etter koronaperioden, for interessen var så stor at påmeldinga måtte stenge ei uke i forveien. Barn og voksne spilte sammen og mot hverandre i to klasser, og selv om Trondheim Parkering gjorde sitt beste for å ødelegge stemninga, så var tilbakemeldingene positive. 

«Det er kjempeartig å spille 3 mot 3 fordi det minner meg om minirundene», uttrykte en ung Freidigspiller.

Vi brukte arrangementet til å skaffe oss verdifull erfaring med konseptet, Klæbu Innebandyklubb fikk feira 10 årsjubileet sitt og det Midtnorske innebandymiljøet fikk ei sosial og svett samling i hall. 

Men i framtida vil vi neppe glemme å legge til rette for å kunne parkere lovlig, og syntes det var fælt at så mange måtte dra hjem med ei stygg bot.    

Johans med arbeidsuke hos MNBR

Det var stas at 8.klassingen Johan, fra Malvik IL, ønska å ha arbeidsuka si hos oss i slutten av mai. Johan er også en del av ‘unge ledere’-prosjektet vårt, og bidro stort både under Finn Fram festen i Spektrum, og på Gjensidigecampen i uke 26. Vi er stolte og glad for å ha ungdommer som Johan i stallen vår!

Finn Fram Fest

Sammen med flere tusen andre Trondhjemmere dro vi til Spektrum. Jon (Freidig IL), Johan (Malvik IL) og Klara (Klæbu IBK) gjorde en strålende jobb med å ta i mot en drøss av folk som ville prøve innebandy på den lille banen vår. Landhockeygjengen fikk dessverre ikke noe bane, så vi blei enige om å slå oss mer sammen til neste år!

@sandra_og_oystein

I dag er TrondheimSpektrum fylt av folk som viset fram hva de liker å holde på med på fritida – å ikke finnframfest #innebandy

♬ FUTURE HOUSE – Sergey Wednesday

Synliggjøring har vært et stikkord denne våren, og på Finn Fram Fest var synligjort at det finnes alskens organisert aktivitet i Tondheim, om du vil bryte håndbak eller spille torader.

@sandra_og_oystein

Søndag 16. juni er vi i Trondheim Spekteum sammen med en haug andre som skal presentere fritidsaktivitetene som de tilbyr Trondheims befolkning #finnframfest #innebandy #trondheim

♬ original sound – Sandra&Øystein har det artig!

… og jaggu fikk vi ikke i stand litt kamp også, og jeg fikk hilsa på en av tidenes beste midtstoppere, og en av mine store idrettshelter;-)

Landhockeysesongen ruller og går nå – (med en liten feriepause;)

Landhockey er faktisk ikke ennå et navn på innebandy ? Det er idrett med bokstavelig talt eldgamle røtter, og en kjempestor idrett på verdensbasis. Vi besøkte ei av treningene til Trondheim Landhockeyklubb. 

@sandra_og_oystein

På ei kald og vindete maitrening fikk vi en kjapp innføring i #landhockey på Eberg kunstgressbane av Nathan Scrimgeour fra Trondheim landhockeyklubb. #fieldhockey #trondheim

♬ original sound – Sandra&Øystein har det artig!

De trener på Eberg kunstgress, onsdager 16.30 -18, og lørdager 10 -12, Neste trening er onsdag 27. juli, og de er veldig åpne for å bli fler enn de 16 registrerte medlemmene de har nå!

Og som Amilie fra klubben frista med på skolebesøk – her kan veien til landslaget være kort!

Byafossen IL blir en del av familien!

Vi dro opppover for å besøke Byafossen IL, som er den ferskeste klubben i vår region. Der fikk vi både snakka og trent sammen, – og vi applauderte entusiasmen vi møtte. 

@sandra_og_oystein

«Jo fler, jo ber!», tenker vi er den beste strategien – og vi syns det er stas at Byafossen har blitt en del av familien👏👍 #innebandy #byafossen

♬ original sound – Sandra&Øystein har det artig!

Årsmøte

Årsmøtet blei avholdt digitalt og et nytt styre ble valgt. Den nye styrelederen heter Linda Strømmen Reknes og kommer fra Skodje IL.

Trondheim International school

Sammen med rugby og lacroisse viste vi fram innebandy til ungdommene på idrettsdagen deres.

Innebandy for flyktninger

Sandra på Ila skole sammen med ungdommer fra Sjetne og hadde innebandytrening for ukrainske flyktninger.  

Gjensidigecamp for ungdom og barn i Sjetnehallen

Gjensidigecampen i Sjetnehallen blei et perfekt punktum. Først ungdomscamp, og så barnecamp med unge ledere som instruktører for de drøyt 50 ungene som blei med.

Så da, med plaskende trønderregn på vinduet, og SAS-billetter i lomma, tenker jeg det er på tide å logge av for å lade batteriene til en ny sesong. Selvfølgelig blei dette et tullete langt og usaklig månedsbrev, men om ingen leser så lider heller ingen. Takker for samarbeidet med alle dere herlige entusiaster ute i klubbene, de fantastiske kollegaene mine, og ser fram til sesongen som kommer! God sommer!

Ikke nøl med å ta kontakt, enten på telefon 93011103 eller på mail oystein.borgen@nif.idrett.no